De alarmerende effektene av kronisk stress: 75-90 % av legebesøkene på grunn av stressrelaterte plager og død som en mulig konsekvens

De alarmerende effektene av kronisk stress: 75-90 % av legebesøkene på grunn av stressrelaterte plager og død som en mulig konsekvens

Effektene av kronisk stress på hjernen

Nyere statistikker har vakt alarm i det globale helsesamfunnet. Det som er bekymringsfullt er at 75-90 % av alle legebesøk skyldes stressrelaterte plager. I tillegg har kronisk stress blitt knyttet til de seks ledende dødsårsakene: hjertesykdom, kreft, lungesykdom, ulykker, levercirrhose og selvmord. Aldri før har det vært viktigere å forstå de dype virkningene av stress på hjernen vår, en forbindelse forankret i vår evolusjonære respons på trusler. Men når denne naturlige responsen blir kronisk, lider hjernen og det oppstår permanent skade.

Hjernen, det primære kontrollsenteret i kroppen vår, er sårbar for de negative effektene av stress. Selv om stress er en iboende del av livet og fungerer som en "fight or flight"-respons på opplevde trusler, kan kronisk stress ha ødeleggende konsekvenser. Aktivering av hjernens «fryktsenter», amygdala, ved stress fører til en kaskade av hendelser, fra produksjon av stresshormonet kortisol til økt glukosekonsentrasjon og hjertefrekvens. Selv om dette er naturlige reaksjoner på øyeblikkelige trusler, kan kroniske aktiveringer av disse banene ha alvorlige konsekvenser.

Når amygdala er under påvirkning av kronisk stress, forblir den konstant aktiv. Dette kontinuerlige engasjementet fører til vedvarende forhøyede kortisolnivåer, som igjen fører til fordøyelsesproblemer, søvnforstyrrelser og svekket immunsystem. I tillegg reduserer langvarig stress energien som er tilgjengelig for andre områder av hjernen og svekker deres funksjon.

En av de mest merkbare effektene av kronisk stress på hjernen er hukommelsessvikt. Under stress kan selv hverdagslige utfordringer som å finne feilplasserte nøkler bli uoverkommelige oppgaver. Dr. Kerry Ressler, seniorforsker ved McLean Hospital og professor i psykiatri ved Harvard Medical School, bemerker: "Hjernen avleder ressursene sine fordi den er i overlevelsesmodus, ikke minnemodus." I tillegg kan kronisk stress forårsake endringer i hjernestrukturen. Balansen mellom grå og hvit substans, avgjørende komponenter i hjernen vår som er ansvarlig for beslutningstaking, problemløsning og informasjonskommunikasjon, kan bli alvorlig forstyrret.

Bekymringsfullt har stress potensialet til å drepe hjerneceller, spesielt i hippocampus, et område som er involvert i minnedannelse. Til tross for hjernens evne til å produsere nye nevroner, viser forskning at disse nydannede cellene er mer utsatt for død under stressende forhold. I tillegg kan områder av hjernen assosiert med følelser, metabolisme og hukommelse krympe på grunn av kronisk stress.

Men alt er ikke mørkt. Moderat stress kan styrke kognitiv funksjon, styrke nevrale forbindelser og forbedre hukommelse og oppmerksomhetsspenn. Disse effektene forklarer hvorfor noen mennesker trives under press.

En banebrytende studie fra Institutt for hjerne- og kognitivvitenskap ved DGIST har presentert forbløffende bevis: kronisk stress utløser en autofagisk celledødsrespons i de nevrale stamcellene i hippocampus. Autofagi, en cellulær prosess med selvfordøyelse og resirkulering, kan føre til selvdestruksjon av celler under visse forhold. Professor Seong-Woon Yus team har oppdaget at stressrelatert celledød i hippocampus skjer via denne autofagiske mekanismen. Dette skinner skarpt på den klare sammenhengen mellom stress og kognitive defekter, humørsykdommer og til og med nevrodegenerative sykdommer som demens.

I hovedsak er vitenskapen klar:Stress forårsaker hjerneskade. Med en bedre forståelse av dette fenomenet og dets underliggende mekanismer, håper man at mer effektive behandlinger for stressrelaterte plager, psykiske lidelser og nevrodegenerative sykdommer kan utvikles i fremtiden.

Som konklusjon, selv om stress er et uunngåelig aspekt av livet, har dens kroniske manifestasjon ubestridelige og alvorlige effekter på hjernen. Bevissthet om dette kan veilede personlige strategier for å dempe effektene og informere fremtidig vitenskapelig innsats for å adressere stressrelatert hjerneskade.