Suche
Mein Konto
Forhold
Guy DE, Vandersluis A, Klotz LH, et al. Totalt energiforbruk og høyintensiv fysisk aktivitet er assosiert med lavere sannsynlighet for reklassifisering hos menn under aktiv overvåking. (Link fjernet). 2018;21(2):187-195.
Utkast
Retrospektiv komparativ studie
Objektiv
Å undersøke sammenhengen mellom kraftig fysisk aktivitet og sykdomsprogresjon hos menn under aktiv overvåking for prostatakreft.
Deltager
Denne studien kombinerer data fra 2 kohorter menn. En gruppe ble rekruttert fra Sunnybrook Health Sciences Center i Canada (SHSC) og den andre gruppen ble rekruttert fra Royal Marsden Hospital i Storbritannia (RMH). SHSC-gruppen besto av 131 menn med gunstig risiko for prostatakreft og RMH-gruppen besto av 112 menn med tilsvarende gunstig risiko for prostatakreft.
Disse 2 gruppene ble delt inn i 2 undergrupper: a) de som gjennomgikk aktiv overvåking og b) de som først ble behandlet med aktiv overvåking, men som senere ble klassifisert i høyere risikosykdom og deretter gjennomgikk radikal behandling. De fra begge sykehusene hvis kreft utviklet seg og ble byttet til radikal behandling ble "omklassifisert."
Studieparametere vurdert
Fysisk aktivitet ble registrert gjennom spørreskjemaer. Sammenhengen med fysisk aktivitet ble undersøkt som en variabel for risiko for reklassifisering av status fra overvåking til behandling. Demografiske og livsstilskovariater ble også analysert for å vurdere potensiell forvirring og modifikasjon av treningseffekten.
Nøkkelinnsikt
Total fysisk aktivitet (rekreasjonstrening pluss arbeidsrelatert trening) var omvendt assosiert med sannsynligheten for omklassifisering under aktiv overvåking (PTrend = 0,027). Trenden for en omvendt assosiasjon observert bare med rekreasjonstrening, nådde ikke statistisk signifikans (PTrend = 0,30). Menn som deltok i ukentlig kraftig fysisk aktivitet hadde signifikant mindre sannsynlighet for å bli reklassifisert enn menn som ikke gjorde det (oddsforhold [OR]: 0,42; 95 % konfidensintervall [KI]: 0,20-0,85). Disse inverse assosiasjonene med total eksponering var bare signifikante når data fra begge sykehuskohortene ble lagt til. Når hver kohort ble undersøkt separat, var assosiasjonene kun sterke trender. Kraftig, høyintensiv fysisk aktivitet var signifikant assosiert med en reduksjon i sannsynligheten for reklassifisering i begge kohorter.
Implikasjoner for praksis
Det er nå stadig mer vanlig at menn diagnostisert med prostatakreft med lav risiko for progresjon utsetter radikale behandlinger (stråling eller kirurgi) og i stedet bare venter og ser om sykdommen utvikler seg, en strategi kjent som aktiv overvåking.1Denne studien er den første som undersøker fordelene med trening for menn med prostatakreft som er under aktiv overvåking, og resultatene tyder på at de vil ha nytte av trening. Prostatakreft trosser ofte våre utdannede gjetninger om hva som vil eller ikke vil være til nytte, så vi foretrekker å ikke gjøre antagelser basert på andre kreftformer.
Poenget jeg vil at disse pasientene skal høre og huske er at menn som trener kraftig hver uke har 58 % lavere risiko for sykdomsprogresjon enn menn som ikke gjør det.
Basert på denne studien bør vi oppmuntre menn til å trene under aktivt tilsyn, og disse resultatene tyder på at intens trening gir større utbytte.
Flere mekanismer har blitt foreslått for å forklare effekten av trening på prostatakreftprogresjon.2Økt fysisk aktivitet reduserer tilgjengeligheten av androgener og insulinlignende vekstfaktorer.3.4Disse hormonene stimulerer androgenreseptorer på prostatasvulstceller, og utløser celleproliferasjon og kreftprogresjon.5Det er også bevis på at fysisk aktivitet reduserer antallet androgenreseptorer som er tilstede på tumorceller.6
Dette var ikke en perfekt studie. Den var retrospektiv og var avhengig av tilbakekalling av pasienter for treningsintensitet, varighet og frekvens. Den er også avhengig av tilbakekalling av pasienter for å ta hensyn til mulige forstyrrende faktorer, spesielt andre livsstilsfaktorer som røyking eller kosthold som kan påvirke risikoen. Men inntil de blir tilbakevist av større, mer nøye utførte studier, er dette de eneste dataene våre som spesifikt tar for seg risikoen for fysisk aktivitet og prostatakreftprogresjon i den aktive overvåkingspopulasjonen.
Poenget jeg vil at disse pasientene skal høre og huske er at menn som trener kraftig hver uke har 58 % lavere risiko for sykdomsprogresjon enn menn som ikke gjør det. Avrunding av disse tallene for enkelhets skyld kan man si: "Trening reduserer risikoen for sykdomsprogresjon med mer enn halvparten."